I dagens avlsplan i NRF-populasjonen testes om lag 115 ungokser per år, og disse brukes på 40 prosent av kyrne. Dersom vi øker antall ungokser per år vil seleksjonsstyrken øke, noe som i seg sjøl gir mer effektivt avlsarbeid. En slik økning gir imidlertid færre avkom per ungokse slik at sikkerheten i utvalget blir mindre. Med økt antall ungokser per år vil derfor framgangen fort øke, for så å flate ut og deretter avta igjen. Det finnes altså et optimalt antall ungokser per år som gir størst mulig avlsmessig framgang.
Et liknende fenomen har vi for hvor stor andel av kyrne som skal insemineres med ungokser (prosent ungokser). Når vi øker denne andelen, vil avkomsgruppene per ungokse bli større. Dette gir større sikkerhet i utvalget. I tillegg får vi noe kortere generasjonsintervall siden en større andel av kalvene vil få unge fedre.
Begge disse faktorer øker den avlsmessige framgangen. På den andre siden vil økt bruk av ungokser nødvendigvis innebære mindre bruk av selekterte avkomsgranska okser av høy kvalitet. Dette gir mindre avlsmessig framgang. Det finnes derfor også en optimal prosent ungoksebruk.
Den optimale kombinasjonen finner vi med 180 ungokser per år og bruk av disse på 48 prosent av kyrne. Denne løsningen ville likevel bare gi 0,8 prosent større avlsmessig framgang enn ved dagens kombinasjon på 125/40.
Sammenhengen mellom antall ungokser i bruk per årgang, prosent av
kyrne inseminert med ungokser og avlsmessig framgang for samla avlsverdi.