Fortell din egen NRF-historie

Det er faktisk om ei ku av litt eldre modell hjemme på Bjørke, den hette Mira og var "min" og veldig god å bikke seg innpå, her ser dere henne i eldre versjon og meg i yngre versjon.

Midtvinters 1965 – på den nyopprettede Nord-Vestruta – møttes den nye og den gamle tid.

Kvelden før ved midnatt hadde undertegnede og sjåfør Harald Nordli noe forsinket nådd fram til dyrlege Bjørn Romundstad i Byrkjelo, tidligere stasjonsveterinær på Stensby oksestasjon. En ildsjel som hadde vært med på den første utprøvningen av djupfrossen sæd og som etter hvert øket antallet inseminerte kyr i området med nærmere 300 prosent!

Tidlig neste morgen fortsatte vi ned til Sandane for påfylling til den lokale inseminøren, sending av suppleringsbeholder med lokalbåten til Hyen, kjøpte 5 kg nytrukket røye ved Breimsvatnet og satte så kursen mot Førde – Vadheim – Høyanger – Sogndal.

I glitrende sol langs det vakre Jølstervatnet møtte vi to karer med ei ku på vei til oksen. Kua minnet oss på at vi var i Sør-og Vest-rasens område. Det var også et fint tidsaktuelt motiv. Jeg bad Harald om å stanse Opel Blitz-en og ta kontakt med de lokale «cowboys», mens et enkelt fotoapparat foreviget øyeblikket: «Naturmetoden møter teknologien».

Vårt spøkefulle forslag om å inseminere kua på stedet, siden vi hadde hundre okser på lasteplanet, ble nok besvart med et uforstående og skeptisk blikk denne gangen. Senere sørget utviklingen selv for at skepsisen forsvant.

Jeg startet med mjølkeproduksjon i 1963. NRF-kuas eksteriør og funksjon vekket for min interesse.

Etter noen år blei mitt bestemte inntrykk at juret på kuene ikke blei bedre – til tross for at jeg fra første dag hadde vektlagt «jur» ved valg av seminokse til kuene. Jeg tok opp dette mange ganger i NRF, men, men...

Det hadde seg sånn at i år 2000 var vi så heldige å få levere ei fin kvige til N. Irland. NRF hadde jo som kjent salg av et stor antall dyr dit. Dette var moro – vi skulle få sende ei fin kvige til N.Irland som skulle gi avkom der borte. De ville prøve NRF, for en del gode raseegenskaper.

Høsten 2002 reiste vi, en gjeng spente bønder fra Norge, for å se hvordan det var gått med kvigene våre som nå hadde kalva. Jeg var veldig spent på å få se kua vår. På forsøksstasjonen fant vi kua og det var hyggelig å se at den var i fin form. Men jeg kvakk til da jeg fikk se juret: Det så ut som en halvfull handlepose fra Rema 1000! Det var en nesestyver der og da.

Det er vel liten tvil om at framgangen på jureksteriøret var liten i mange år.

Jeg vil etter denne lille historien også veldig gjerne si at jeg synes juret i dag har fått en synlig forbedring. For øvrig har jeg veldig mye godt å si om Genos arbeid.

I 5 somrar har eg no vore på setra med kyrne mine. Eg tek imot mykje besøk. I løpet av desse åra har eg hatt fleire kalvingar noko som har vore svært moro for turistane, men aller mest for meg. Det er berre 6 år sidan eg starta opp som kubonde på heimgarden og dei kalvane som har kome til i mi tid har eg sjølvsagt hatt eit ekstra godt forhold til. Radarparet Dromsi og Snella var to gilde kalvar. Sommaren 2009 var det desse som gjorde intrykk, Dromsi som den rolege kontaktsøkande, ho var stor og særs glad i mat. På veg heim frå beite hadde 2 jenter glede av å ri på henne. Det var nok ei stor oppleving. Same sommar venta eg på at veninda hennar Snella skulle kalve. Det nærma seg og eg hadde Snella inne på setervollen medan dei andre var litt lenger nede på eit inngjerda beite. Det silregna og var torevær. Då eg skulle sjå til henne ved ved midnatt var ho borte og eg såg at ho hadde skuva til side skuslene i leet. Fyrst gjekk eg ned til dei andre, men ho var ikkje der. Så fylgde eg kumønsteret i hovudet og gjekk nedover ei bratt li, det renga så vatnet rann i den smale kustigen. Eg lokka og ropa og med eitt fekk eg høyre bjølla. Då sto ho nede på ei myr og hadde tenkt å kalve der. Eg ville ha ho med meg heim og det var ingen problem, stakkar Snella opp gjennom lia. Me kom opp til setra og Snella fylgde med inn i fjoset. Etter ei stund kom kalven, ein stor fin kukalv som fekk namnet Snorkfrøken av veterinærstudentane som jobba hjå meg. Som de forstår er eg glad for at lynne er ein viktig egenskap!

Hvis vi tenker oss tilbake til 60-tallet, var lynnet på kyrne av en helt annen legning enn i dag. Jeg høsker godt for et tolmodighetsarbeid det var å få heim kvigene om høsten. Likedan kunne det være en skikkelig utfordring å melke opp kvigene når de ikke stod iro og du skulle sette på samtidig som du måtte flytte med melkspannet etter som kviga ville unngå melkmaskina, da ble det alltid ei hand for lite. Om høsten var det litt av et karsstykke å ta de verste kvigene "på sprang", og det var ei ærlig jakt; mann mot dyr uten andre hjelpemidler enn et taug. det rare var at når de kvigene som ble ville omhøsten kom inn, var de rolige på båsen. Dette var spennende for en guttonge, men jeg er glad vi ikke har denne utfordringen i dag.

Jeg er stort sett vokst opp i fjøset,og da jeg var lita var det min farfar som var gårdbruker enda.Da var det sidet trønder på fjøset alle gårder her .På slutten av -60tallet begynte de første å krysse inn nrf på dyra sine,så det var noen spessielle fargekombinasjoner rundt om.Jeg husker godt på Augusta og Topsy,begge var kryssninger og veldig fine kyr.Augusta var den jeg lærte meg å handmelke på,og da var jeg 2 år!!Topsy var ei nesten helt hvit ku,som så mest ut som ren nrf.Husker at hun ikke fikk av seg "greiene" etter kalving,og at bestefar knadde og masserte hele vomma/magen til kua for å få det til å løsbe inni henne.Jommen fikk han det til etter hvert.Vet ikke om det er helt tilrådelig i dag,men... Mine foreldre kjøpte de første nrf-kvigen rundt -70,og det var store dyr,i forhold til det fjøset var konstruert for!!Husker spessiellt ei kalving i mellomjula som ikke gikk bra.Kviga hadde gått over tia,og oksekalven var så stor at horna reiv opp kviga..Det var slakting nede i låven da vi dro på juletrefest.... Arti å ha minner om noe som var nytt og spennende,ihvertfall når man er så glad i kua som jeg.